Anna Albertine Wedding

Tre uker siden du gikk bort. Savner deg masse, mamma.

Minnetale - begravelse 7. september Alle vi som er her i kirka i dag har opplevd at noen av våre nærmeste er gått bort. Det er nå livets gang. Men sorgen og savnet er der, og jo nærmere relasjon man har hatt til den som er gått bort, jo tøffere er det kanskje å "stå i det", bearbeide og komme seg videre. Hvordan mamma hadde det da hennes foreldre gikk bort, vet jeg sannelig ikke. For når det ble snakket om noe tungt og trist, så kunne man ofte høre mamma si: "Nei, nå snakker vi om noe annet". Hun likte heller ikke noe særlig å snakke om seg selv, men akkurat DET kan vi altså ikke ta hensyn til på en dag som dette... Mamma, Anna Albertine Wedding, ble født 19. februar i 1936. Hun ble altså 86 og et halvt år. Godt gjort, mamma! Hun vokste opp på Nes under krigen. Her bodde hun på en liten gård i Nord-Korsvika sammen med pappa Henry, mamma Sigrid og storesøster Henny. Hun ble sendt til slektninger på Sandsøya utafor Harstad, hvor hun var i ca. ett år mot slutten av krigen. Da krigen var over, begynte hun på skolen i Lødingen. Hun gjennomførte folkeskolen, men tok aldri noe mer utdanning. I stedet jobbet hun som "pie" (hushjelp), vaskehjelp, hjemmehjelp - sist i Lødingen kommune før hun ble pensjonist like etter årtusenskiftet. Jeg kom til verden etter at hun møtte min far og giftet seg. Vi bodde først i et bittelite hus på Nes, før vi flytta til et helt nytt hus i Flagghaugen. Her var mamma hjemmeværende husmor, mens pappa var sjømann og dermed var lange perioder borte på jobb. Paret ble skilt i 1990, og mamma flytta i Blokka, hvor hun bodde helt fram til hun ble alvorlig KOLS-syk og pleietrengende. Det siste året av sitt liv, bodde mamma på Lødingen sykehjem. Mamma var glad i sang og musikk. Hun fortalte at hun under krigen smuglet mat bort til russerfangene i fangeleiren på Nes. I retur fikk hun munnspill, som hun etterhvert fikk mer og mer dreisen på å spille. Som ung voksen sang mamma i damekoret på Lødingen, og jeg tror ikke hun var ikke vanskelig å be når det var "dans på lokalet". Jeg vet ikke helt når tid interessen for blomster og planter meldte seg, men den var garantert tilstede under hele min barndom i Flagghaugen. Det er sikkert mange av dere som kan se for dere mamma som står på hodet i hagen og planter, eller luker ugress. I Blokka fylte hun balkongen med blomsterkasser og krukker. Hele vindusposten var full av inneplanter, og hun var primus motor når det gjaldt beplantning i fellesarealene utafor Blokka. Og nå er stua mi full av St. Paulia som jeg har arva etter mamma. Noe annet jeg har huset fullt av, er duker og lappetepper som mamma har sydd. Hun var lidenskapelig interessert i håndarbeid, og hun sydde alt mulig rart - både for hånd og ved hjelp av symaskin. Jeg var vel nesten tenåring før jeg fikk et klesplagg som ikke hun hadde sydd. Da hun flyttet i Blokka, innredet hun det ene soverommet til syrom, og hun ga seg ikke med denne hobbyen før hun ble så plaget med slitasjegikt i hendene og hun nesten ikke kunne se p.g.a. grå stær. Før øynene sviktet, var hun veldig glad i å lese, og da kanskje spesielt krimbøker. Jeg husker vi flere ganger skulle se detektimen på TV i lag, men at hun heller endte opp med å løse kryssord eller gjøre noe annet, for midt ut i filmen kjente hun igjen historien fra noe hun hadde lest. Ja, kryssord var også noe hun elsket å holde på med, og den hjernetrimmen er jeg ganske sikker var med på å holde ho skarp og klar i hodet også etter at hun ble alvorlig syk. Mamma var utrolig hjemmekjær. Hun følte aldri behov for å reise bort. I tillegg var hun nok engstelig - både med tanken på å ta fly, og lære seg å kjøre bil. Det ble aldri noe av og dermed ble hun her på Lødingen hele livet sitt. Men jeg husker nå etter at jeg ble voksen at jeg fikk henne med på en biltur sørover i landet. Det var sommeren 1993, og vi stoppet bl.a. på Lillehammer for å se på OL-anleggene som ble bygget til lekene i 94. Hva har så mamma betydd for meg Det er vanskelig å beskrive kort, men jeg vil trekke fram hennes omtanke og omsorg for andre - og da spesielt for meg. Noe av det siste hun gjorde mens hun var i livet, var å fortelle en nattevakt på sykehjemmet at hun var så bekymret for meg. Det synes jeg sier alt om mamma. Der ligger hun for døden, og er mer redd for hvordan jeg har det. Og det var kanskje ikke så rart, for når hun spurte hvordan jeg hadde det, fikk hun ærlige svar - og det var nok dette hun bekymret seg over. Så det er godt å vite at hun fikk satt ord på dette og snakket med noen andre om det før hun gikk bort. Alle dere som er her i dag, kjente mamma på ulike måter og har vært med på å berike hennes liv. Tusen takk for det! Og takk for alt, kjære mamma.

Takk for fine minner fra Flagghaugen️

Sov godt fine gode Anna.

Sorgens tårer hjelper ei, heller ikke ord. Takk for alt du kjære mor, sorgen er så stor.